Miyajima og Hiroshima

Nå har jeg ikke oppdatert bloggen her på lenge, men i dag gjør jeg ferdig denne posten som jeg begynte på for flere uker siden.

Fra den 14. til den 15. august var en japansk venninne av meg og kjæresten min grei nok til å invitere oss til å bo med henne og besteforeldrene hennes i Miyajima, en øy utenfor Hiroshima kjent for sin “flytende” torii. Miyajima ligger litt ute på landsbygda i Japan og har derfor veldig mye gammel arkitektur, og ettersom jeg elsker tradisjonell japansk arkitektur var stedet midt i blinken for meg. Dessuten fikk jeg jo sett torii’en, som er en av de mest kjente turistattraksjonene i Japan. Menneskene i Miyajima var også veldig vennlige, stedet hadde en varm atmosfære.

På kvelden den 14. var vi på en fyrverkerifestival, som det er mange av på sommeren i Japan. Det var utrolig stilig! Japanerne har teken på fyrverkeri altså. Men det skjedde noe litt skummelt der også. På Miyajima er det en del hjort som går fritt rundt, og noen av disse hjortene befant seg ved stranda da havvannet begynte å stige (Miyajima har ganske sterkt tidevann). Når havvannet stiger blir det umulig å komme seg opp fra stranda annet enn ved å komme seg opp på forhøyningen vi satt på da vi så på fyrverkeriet. Derfor begynte hjortene å hoppe opp der folk satt da havvannet begytnte å bli for høyt. En av dem hoppet rett opp der vi satt, og siden den var noe panikkslagen ble jeg redd for at den skulle komme til å angripe eller noe slikt, men det gjorde den heldigvis ikke. Hjorter er veldig rolige og tålmodige dyr har jeg merket. Har møtt på dem både i Nara og i Miyajima.

Den 15. var vi en tur inne i Hiroshima og så på atombombekuppelen før vi besøkte Hiroshima Peace Memorial Museum. Det var ganske uvirkelig å stå der og se på kuppelen og tenke på hva som hadde skjedd der for under 70 år siden. Et helt utrolig antall mennesker døde og  Hiroshima ble lagt fullstendig flatt etter atombomben, men byen er allerede fullstendig gjenoppbygget og er en helt vanlig by på linje med hvilken som helst annen by i Japan (bortsett fra at det som skjedde fortsatt ligger, og alltid vil ligge, i folks minne). Museumet var ganske sterk kost, men veldig flott. Jeg ble veldig rystet over alle de grusomme historiene, rørt over pågangsviljen og motet til de overlevende som satte igang med gjenoppbyggin gsarbeidet, og i tillegg veldig frustrert over hele atomvåpenindustrien. Det er fortsatt mange land som har atomvåpen og Amerika fortsetter sin hemmelige testing av atomvåpen trass i protester både fra Japan og andre land. Noe av det som rørte meg mest var et uant antall protestbrev sendt av forskjellige borgermestre i Hiroshima hver gang det er blitt utført atomeksperimenter av Amerika eller andre land (f.o.m. 1945), alle skrevet spesielt for hver gang et slikt eksperiment er blitt utført, og ingen av dem hørt.

Miyajimas berømte torii

 

Det var flere steder i Miyajima der de lagde momiji manju, en type japansk søtsak, så om morgenen den 15. kjøpte vi nystekte fra en butikk like ved der vi hadde overnattet.

En berømt jinja (shintoistisk helligdom) vi besøkte i Miyajima.

Atombombekuppelen i Hiroshima

Fredsminnesmerke i Hiroshima, til minne om Sadako Sasaki som døde av leukemi i 1955 som en ettereffekt av atombomben.

Tanabata i Kyoto

I dag var vi en tur i Kyoto for å se på feiringen av Tanabata og for å vandre rundt i Gion og se på alle de vakre gamle japanske husene. Været var imot oss (regnet høljet ned i bøtter og spann), men det var en veldig morsom opplevelse for det. Jeg har alltid likt tradisjonell japansk arkitektur og jeg har hatt lyst til å dra til Gion helt siden jeg så Memoirs of a Geisha på kino for seks år siden, haha. Vi så ingen geishaer i dag, men det er virkelig et vidunderlig flott sted, alle burde dra dit en gang. Jeg greide selvsagt å glemme kameraet mitt, men her er noen av bildene som kjæresten min tok:

Dette var i en hage utenfor Gion.

Utenfor en Ghibli-butikk i Gion! Jeg sitter på busstasjonen og venter på Totoro.

Blant butikkene som solgte alle slags tradisjonelle varer, som yukata, kimono, vifter og keramikk, i tillegg til søtsaker og te.

Kiyomizu, et tempel vi besøkte.

Det var en god del folk der, tross i regnværet. Mange av dem var skoleelever på tur. så det ut til. Det var i det hele tatt mange grupper med skoleelever i Kyoto.

Dette er tradisjonen under Tanabata: man henger opp sine ønsker på en lapp i et tre, for hell og lykke. Det er en veldig søt historie bak festivalen også, som hendler om to elskere som kun kan møtes en gang hvert år, og det er den 7. juli, på Tanabata-dagen.

Min kjære, med utsikt over tempelet.

Takk for i dag, nå skal jeg spise middag.

En uke i Japan

Nå har jeg vært her i Japan i litt over en uke, og fram til i går bodde jeg på et hotell i Ikebukuro i Tokyo, sammen med en hel gjeng andre folk. Vi landet i Japan rundt 9:30 om morgenen, japansk tid, den 24. juni. I går, derimot, sjekket jeg ut av hotellet, satte meg på Shinkansen og drog til Osaka for å bo sammen med min kjære. Vi bor nå i en liten (og da mener jeg liten) leilighet i Ibaraki, Osaka.

Vi ankom hotellet i Ikebukuro rundt lunsjtider (alt fra kl. 12 til kl. 14, jeg husker virkelig ikke, lol) den første dagen. Jeg husker ikke så godt hva vi tok oss til før middagstider, vi hadde reist i rundt 12 timer og det var helt vanvittig varmt, så jeg gikk mest rundt i en tilstand av døsighet hele dagen. Til middag spiste vi i hvert fall yakiniku (du får servert kjøtt som dy steker selv på en grill innebygget i bordet), som er noe av det beste jeg har smakt. Selv om jeg fikk litt issues av grillen, den spyttet litt for mye ild. På kvelden drog vi til et onsen litt utenfor sentrum. Jeg var skeptisk til det først, for jeg hadde ikke sovet ordentlig på over 24 timer og var naturlig nok utmattet, men det var utrolig deilig og forfriskende. Ved å legge meg til lokal tid den første dagen slapp jeg også jetlag, noe som i grunnen er veldig deilig.

Andre dagen feiret vi bursdagen til Heidi, med mangashopping til den store gullmedalje og sugoi awesome iskrem på Cold Stone. På kvelden drog vi til Shibuya og spiste middag på den “australske” restauranten Outback. Det eksisterer ikke grovt brød her i Japan (såvidt det er meg bekjent), men på Outback hadde de gjort et tappert forsøk på å lage det ved tydelivis å putte sirup (og honning) i brødet de serverte som apritif. Det var veldig veldig godt, men neppe særlig fiberrikt. Som en avslutning på bursdagsfeiringen drog vi på karaoke i Shibuya. Jeg har tidligere aldri sunget karaoke annet enn på PS2, så det var morsomt å endeligkunne gjøre det på ordentlig. Også hadde de så mange fine nostalgiske anime-låter!

Dagene går litt i surr for meg, jeg skulle skrevet meg noen notater mens vi var i Tokyo, men vi fikk i hvert fall utforsket Ikebukuro ganske grundig, i tillegg til at vi drog til Harajuku, Akihabara, Shinjuku, Shibuya og Kamakura. I Kamakura, som ligger på sørsiden litt utenfor Tokyo, skulle vi egentlig se på den svære Buddha-statuen som stedet er kjent for, men vi endte opp med å rote oss bort og fikk bare gått en veldig lang tur rundt i byen. Det var en veldig fin by, så jeg er ikke spesielt bitter, og vi fikk tatt oss et bad ved en veldig fin strand der. Det var antagelig det deiligste badet jeg noen gang har tatt, vi hadde gått rundt i over to timer i stekende varme og var alle sammen kjempeslitne og gjennomvåte av svette.

I går var vi i Akihabara og Shibuya før jeg drog hit til Osaka. I Akihabara var vi innom Yodobashi Camera og så gikk vi litt rundt i gatene. For de som ikke er kjent med Akihabara, er det et distrikt i Tokyo som er kjent for sitt enorme utvalg av elektronikk og nerde-artikler av de fleste slag (men særlig ting som har med manga og anime å gjøre). De har selvsagt også en masse shady butikker som selger manga av slag du helst ikke vil tenke på. Vi var ikke innom de mest vågale stedene, men K-Books sin avdeling i Akiba var ikke fullt like uskyldig som den i Ikebukuro, for å si det på den måten. I Shibuya besøkte vi varehuset 109, som er et ultratrendy shoppingsenter. I går var det også ultramye bråk der, på grunn av en salgskampanje som foregikk der. Det er mye rart som er annerledes mellom Japan og Norge, men en av de første tingene som slo meg var hvordan alle mulige butikker har et så enormt behov for å avertere høylytt for seg selv gjennom å skrike og rope i høyttalere og roperter og det som er. I Shibuya 109 i går var det særlig ille; folk ropte og skrek av sine lungers fulle kraft og det var ikke ørens lyd å få. At noen greide å handle noe som helst der inne er forbi min fatteevne. Varmt som fy var det også.

Nå sitter jeg ved det lille bordet i leiligheten i Osaka. I dag var vi en tur i Kobe for å besøke Ikea, før vi tok en spasertur rundt i byen og så på blant annet en jinja (shinto-helligdom/tempel), der en prest og en miko (tempeljomfru) holdt en seremoni. Vi fikk også veldig fin utsikt over byen fra den høyden der tempelet lå.

Her er noen bilder fra leiligheten:

Oooog et bilde av gårsdagens superdeilige yakisoba-middag.

SÅ JEG DRAR TIL JAPAN I MORGEN

og i den anledning tenkte jeg å gjøre om denne bloggen til en reiseblogg, der jeg skriver om alle de kjempekule greiene jeg kommer til å finne på i de tre månedene jeg planblegger å  oppholde meg i Japan. Du er velkommen til å følge bloggen, og dersom misunnelsen skulle bli for sterk til å bære er det ingen skam i å felle en tåre eller to. ;D

Første uke kommer jeg til å være i Tokyo sammen med en hel gjeng fabuløse mennesker, før jeg reiser til Osaka for å bo sammen med shæshten min. Dessuten har jeg også planer om å reise litt rundt ellers i Japan, som til Kyoto og Kobe.

Da er det bare å vente på morgendagen~

Sjekk forresten ut bloggen til min venninne Heidi også, hun skal være med, selv om hun ikke er like kul som meg, for hun skal bare være der i fire uker.

PEACE OUT

Friheten og meningen med livet

Wow, artsy tittel…

I dag gjennomførte jeg min siste tentamen som elev ved den videregående skolen, ja egentlig som elev i det hele tatt. Såvidt jeg vet finnes det ikke tentamner på universitetet? Uansett, denne tentamnen var i historie og filosofi, et valgfag jeg nå har tatt over to år og som i grunnen har inspirert meg en del i utforskningen av mine egne filosofiske tanker rundt ting. Og på tentamen i dag føler jeg at jeg fikk formulert meg ganske godt om frihetsbegrepet og hva jeg personlig legger i ordet frihet. Det var nemlig det som var tema for tentamensoppgaven. Jeg skal dog ikke poste hele oppgaven her, for den er fem sider lang og ikke alt er like interessant i forhold til det jeg vil si her. Derfor inkluderer jeg kun den delen der jeg snakker om mine egne tanker, i tillegg til litt utdypning rundt enkelte relevante filosofers tanker. Værsågod:

Hvis jeg skal snakke om hva jeg selv forbinder med frihet, så tenker jeg i første omgang på frihet fra undertrykkelse og utnyttelse. Når jeg hører ordet frihet får jeg assosiasjoner til svulstige begreper som likhet og brorskap; uten tvil noe jeg kan takke den franske revolusjonen for. Jeg mener uansett at det viktigste for et velfungerende samfunn er at alle skal være like overfor loven, og at makten skal gå ut fra folket. Mitt syn på frihet er nok mye påvirket av stoikernes tanker om naturgitte rettigheter. Alle mennesker har en medfødt egenverdi som det er viktig å ta vare på, og dette må gjøres ved at alle skal ha de samme mulighetene til utvikling og utfoldelse. Dersom makten i et samfunn er totalitær eller diktatorisk, virker dette undertrykkende på enkeltmenneskets rett til å kunne utvikle seg på sine egne premisser, noe som igjen vil hemme samfunnsmessig utvikling. Samtidig mener jeg at det bør være statens oppgave å beskytte disse rettighetene hos folket. Uten en styresmakt som kan holde orden i gatene vil det bare ende opp i anarki, og det vil ikke være til gagn for noen.

I forhold til frihetsbegrepet slik det defineres av eksistensialistfilosofene, heller jeg mye mot Sartre og Nietzsche sine ateistiske tanker om enkeltmenneskets ansvar for egen eksistensiell mening og frihetsforvaltning. Jeg har aldri vært noen religiøs person, og tror mer på at vi selv må ta ansvar for å begrunne våre valg av handlinger. For å være litt kynisk, er jeg også enig med Nietzsche i at gudstro kan være et tegn på svakhet hos mennesket. Som sagt ser jeg på det å finne eksistensiell mening som et ansvar hos den enkelte, og det å rømme fra et slikt ansvar er feigt. For øvrig synes jeg også det er en fornærmelse mot naturen hele tiden å fokusere på at det er noe høyere, noe utenfor det jordlige, som er skyld i vår eksistens. Tenk bare på hvor magisk naturen er, som har greid å skape det utrolige mangfoldet av natur og liv som finnes på jorda. Det er etter min mening respektløst ikke å gi den mer kredit for et slikt fantastisk skaperverk.

For å utdype litt for de som ikke er kjent med filosofiene til Sartre og Nietzsche tar jeg med et utdrag fra den delen av oppgaven der jeg snakker om dette:

Det der er hva jeg kaller en bart.

 

For den tyske filosofen Friedrich Nietzsche er angsten knyttet til tilværelsens meningsløshet. I Den glade vitenskap erklærer han Guds død og sier at dette er noe vi må overvinne. For når han erklærer Gud for død, fjerner han også det tradisjonelle grunnlaget for menneskenes eksistensielle mål og mening. Dermed blir vi sittende igjen med selv å måtte ta ansvaret for å finne mening med livet, og det er dette som ifølge Nietzsche skaper angst. For å få bukt med denne angsten må mennesket være i stand til å erkjenne tilværelsens meningsløshet og kunne leve med det. Religion og gudstro er ifølge Nietzsche bare de “svake” menneskenes flukt fra denne erkjennelsen. Han introduserer oss for et idealmenneske – overmennesket – som er i stand til å ta inn over seg livets meningsløshet uten å oppleve angst og uten å måtte søke trøst og tilflukt i troen på “det hinsidige”.

Den franske filosofen Jean-Paul Sartre snakker kanskje ikke like mye om angst som Nietzsche, men han ser likevel på menneskenes frihet som en tilstand vi er “kastet inn i” og “dømt” til. Han grunngir dette med at vi ikke selv har valgt livet, men at vi allikevel må forholde oss til omstendighetene rundt oss, og at vi er dømt til å ta ansvar for forvaltningen av vår egen frihet og konsekvensene av våre valg og handlinger. For Sartre handler dette om å ta valg som definerer hvem vi er og hva vi tror på. Vi kan bruke friheten vår til å ta valg som gjør at vi kan overskride de gitte omstendighetene rundt oss og transcendere, som han kaller det. Dette innebærer å leve et autentisk liv, i motsetning til å leve inautentisk. Når vi lever inautentisk, innbiller vi oss at det finnes en mening med livet annet enn den vi selv skaper. På denne måten ligner Sartre sine tanker om frihet en del på tankene til Nietzsche, som også mente at vi selv må ta ansvar for å skape mening med tilværelsen. Mennesker som lever inautentisk flykter ifølge Sartre fra dette ansvaret.

Nå skal det sier at jeg ikke er hundre prosent enig i alt det disse filosofene står for. For eksempel er jeg ikke enig i det ekstreme synet Nietzsche har på at vi skal sette oss selv først og ikke ta hensyn til allmenne verdier som lydighet og rettferdighet (dygder som Nietzsche mener gjør mest skade for de som har dem). Jeg kjenner meg heller ikke helt igjen i dette angstbegrepet som til stadighet dukker opp hos eksistensialistene (den filosofiske retningen man gjerne regner Nietzsche og Sartre under). Det som derimot inspirerer meg er deres syn på frihet og vårt ansvar i forhold til eget liv. Jeg føler egentlig at de oppsummerer det jeg alltid har følt eller tenkt, i tillegg til å inspirere meg til å bygge videre på disse tankene. Forresten sier jeg heller ikke at jeg ikke kan ha respekt for religiøse mennesker, overhodet ikke. Jeg har for eksempel enorm respekt for og er veldig inspirert av den avdøde filologen og forfatteren J. R. R. Tolkien, som var superreligiøs. Bare sånn at det er sagt.

Da jeg opprettet denne bloggen så jeg egentlig for meg at jeg skulle skrive mer innlegg som dette, men jeg har rett og slett ikke greid å formulere noe særlig i forhold til mine filosofiske meninger rundt ting tidligere. Det kan se ut som jeg trenger å være i en presset prøve situasjon for å få ned noe på papiret. Jeg er kanskje for lat til å sette meg ned på egenhånd. Flere ganger har jeg tenkte, “ah, det kan jeg jo skrive om på bloggen min!”, men så har jeg bare ikke greid å formulere meg ordentlig, og så har jeg bare gitt opp. Kanskje vitner dette innlegget om en liten forandring i motsatt retning, men jeg kjenner meg selv for godt til at jeg skal love noe.

Vel, det var egentlig alt jeg ville si her i dag. Takk for meg!

Toy Story 3

I går var jeg en tur på Ringen Kino og så Toy Story 3 sammen med familien. Det var som å møte igjen en kjær venn jeg ikke hadde sett på flere år. Og slik var det jo på sett og vis også – jeg har ikke sett en Toy Story-film på sikkert fem år, og det er jo 11 år siden 2′ern kom ut. Jeg følte veldig med Andy idet han kjørte fra Woody og de andre lekene, på vei til college. Faktisk satt jeg sikkert halve filmen med en tåre i øyekroken. Det er nesten flaut å innrømme det, men et så sterkt forhold har jeg tydeligvis til Toy Story, haha.

Vi så filmen med original tale, noe jeg aldri har gjort før, og jeg var litt redd først for at det skulle sette en demper for nostalgien. Men det gjorde det altså ikke. Jeg tror faktisk jeg liker Tom Hanks & co. bedre enn de norske stemmerolleinnehaverne. Så nå har jeg lyst til å se de to første filmene igjen med original tale! Og på Platekompaniet har de for tiden begge filmene på salg til en ganske lav pris, så det kan bli litt farlig…

Jeg pleide å ha en Woody-dukke da jeg var liten, men den er selvsagt over alle hauger nå. Den er sikkert blitt gitt bort eller kastet (noes!) på et eller annet tidspunkt. Så nå har jeg fått veldig lyst på en ny en… Det er skummelt hvordan en film kan styre kjøpetrangen til et menneske på denne måten…. =___=

Patriotisk

Kan inneholde spoilere for filmen The Patriot.

I dag så jeg The Patriot sammen med noen venninner etter skolen. Den var episk på et nærmest parodisk nivå og dryppet selvsagt av amerikansk patriotisme. Jeg sier bare: Mel Gibson og slow-motion løping med det amerikanske flagget i hånda. For ikke å snakke om all slow-motion slossinga. Men det var jo grei nok underholdning, og en ung og søt Heath Ledger som selvoppofrende bondesønn var heller ikke noe minus.

Det var dog et par ting jeg ble litt oppgitt over. Som for eksempel hvordan den verdige eldre herremannen av afrikansk opprinnelse selvsagt til slutt måtte bli med amerikanerne og kjempe i en krig han ikke hadde noe med, for et land som bare hadde behandlet ham og hele hans folk som dritt gjennom hundrevis av år. Noe sånt ville aldri skjedd på den tida, men det er vel amerikanernes tidvise svært sekvsentrerte og selvelskende side som kommer til syne her. Ingen kan jo la være å til slutt bli patriotiske til Amerika.

Den var også helt uforskammet idyllisk på slutten der. Kona til Mel Gibson var død helt fra starten av filmen, og det var egentlig ganske åpenbart at han til slutt skulle ende opp med søstera til denne kona, noe han gjorde, og hun satt til og med og bysset en liten babybylt på slutten. Som om han ikke hadde en hel skokk av unger fra før av. Dette var barna hans selvsagt bare lykkelige over. Moren vår er død, men jaja, pappa giftet seg med tante, så da går jo alt fint!

Noe jeg derimot likte med filmen var engelskmennene. Det var kanskje litt slemt gjort, men samtlige av de britiske soldatene, bortsett fra Lucius Malfoy (det vil si bad guy hva-han-nå-het som ble spilt av Jason Isaacs), ble fremstilt som femi og nesten dumslemme jålebukker, i motsetning til amerikanerne, som alle var barske og hardføre bønder som bare gikk sammen i episk patriotisme for å forsvare landet sitt. Nok et smått selvdiggende trekk fra amerikansk side, men vel verdt en god latter. Det som er så artig å se film med min venninnegjeng er at vi alltid bare ender opp med å disse alt og alle med kanskje litt unødvendige men ofte svært treffende kommentare som gjerne går på bekostning av karakterenes seksuelle identitet eller parodisk-episke taler om frihetskamp, kjærlighet eller livets store spørsmål. Noe som satte enda en ekstra humoristisk spiss på hele seansen.

Men nå tror jeg at jeg må tilbake til historie og filosofi. Har en prøve som venter på meg i morgen tidlig… *sukk*

Studier i det store utland

Jeg har alltid vært glad i, og egentlig ganske flink i engelsk. Språk er egentlig noe jeg interesserer meg for sånn generelt sett også (selv om spansken på ungdomskolen gikk så som så *kremt* >__>). Derfor har jeg tenkt på og nesten bestemt meg for at jeg vil ta en bachelor i engelsk i Storbritannia. Jeg har kikket på en del universiteter gjennom Across the Pond (som forøvrig virker som et ganske bra opplegg) og de to universitetene som for min del foreløpig stikker seg ut er University of Aberdeen øst i Skottland og University of Essex, som ligger sør-øst i England, ikke så langt fra London.

Deler av campuset ved University of Aberdeen. *sikle*

Aberdeen appellerer til meg mye på grunn av at det er en veldig gammel og flott by, med mye middelaldersk arkitektur, noe Skottland jo er kjent for. For de som  ikke vet det (så er dere failmennesker) så var det jo faktisk i Skottlands hovedstad, nærmere bestemt på caféen Elephant House som har flott utsikt til et av Skottlands mange vakre gamle slott, at J. K. Rowling fikk inspirasjon til å skrive den første Harry Potter-boka.

Selve universitetet er et av Storbritannias eldste; deler av campuset daterer helt tilbake til 1400-tallet, og universitetsbygget er dermed svært flott middelaldersk (jeg er så fangirl på middelalderarkitektur, haha).

Colchester, den lille byen University of Essex befinner seg ved, er påstått å være Storbritannias eldste by og har en interessant historie. Mye gammel arkitektur her også, men mer på en landlig og sjarmerende måte, i stedet for storslått og Harry Potter-esque som den er i Skottland. Universitetet har dessuten utmerket seg innen en rekke felter, deriblant lingvistikk, som jo er et aktuelt felt for meg. De har også, ifølge Across the Pond, lang historie og mye erfaring med å ta imot utenlandske studenter.

Noe annet som også trekker meg mot Aberdeen og Essex er dialektene. Jeg har en stor forkjærlighet for britiske dialekter, særlig skotsk, og i det siste også Essex-dialekt, takket være Alex Day. Så det jeg tenker er da at dersom jeg studerer ved et universitet i Storbritannia i tre år så bør jeg, med litt innsats, greie å la meg påvirke av den lokale dialekten. Veldig fail-fangirl-kriterie for valg av universitet, jeg vet det, men jeg kan ikke noe for det! Uansett så blir jeg i hvert fall antageligvis flytende i engelsk. Og det er da noe.

Wish me luck, folks!

Skole er… gøy?!

I dag oppdaget jeg til min frydblannede forbauselse at jeg syntes det var morsomt å analysere Shakespeares Sonnet 18. Jeg har alltid avskydd litterære analyser, men etter at vi hadde diskutert i plenum hva som kunne være meningen bak alle de finurlige ordene og formuleringene sonetten bestod av, syntes jeg det var morsommere og mer givende å lese den på nytt. Så god er altså Shakespeare. Men mindre er det vel ikke å forvente av europeisk litteraturs desidert største figur.

Selv om dette året er mitt tredje år på videregående, noe som vil tilsi eksamensstress og sikkert mer hjemmearbeid enn i fjor og i forfjor, så syns jeg at fagene jeg har i år er de mest spennende jeg har hatt i hele min vgs-karriere. Jeg har ikke lenger noen realfag, ettersom jeg ikke har hatt naturfag siden første og avsluttet min mattekarriere i andre. I fjor hadde jeg i tillegg rettslære, som var et ganske tungt fag i forhold til at det bestod at veldig mye drøfting og tolkning, noe som egentlig ikke er mitt beste felt. Men i år derimot har jeg bare fislosofiske, historiske/samfunnsfaglige og språklige fag, noe som er utrolig deilig. Historie og filosofi er jo selvsagt også ganske tungt – det består jo også av en del drøfting og tolkning, men det er på en annen måte enn rettslære, føler jeg. I tillegg til at jeg liker historie og filosofi mye bedre. Vi har også fått religionsfag, noe jeg fortsatt har litt blannede følelser for, ettersom jeg har oppdaget at faget fortsatt består av mye kristendomslære. Men jeg syns egentlig at religion er et interessant fag og det er fint å ha det tilbake etter to års pause. Trykk og foto er også et fag jeg har valgt i år, og jeg føler at det er et veldig givende fag. Det er utrolig deilig med et avbrekk fra alle lese- og drøftefagene, der jeg bare kan drive med kreative ting. Jeg er egentlig ganske glad i å ta bilder, selv om jeg ikke har drevet så altfor mye med det tidligere.

Engelskspråklig litteratur og kultur er også et fag jeg har i år, og det fortjener et eget avsnitt. Jeg hadde internasjonal engelsk i fjor, som dette faget bygger på, men jeg syns virklig at litteratur og kultur-delen er mye mer spennende enn den mer samfunnsfaglige tilnærmelsen vi hadde i fjor. For å være ærlig var jeg egentlig litt usikker på om jeg skulle velge samfunnsfaglig eller litteratur og kultur, men jeg endte opp på sistnevnte fordi jeg i bunn og grunn er mer interessert i det rent språklige aspektet ved engelsk. Jeg har ikke angret på det valget. Jeg merker allerede at jeg gleder meg mer til engelsktimene i år enn jeg gjorde i fjor. Til og med litterær analyse er gøy! Vi har en koselig lærer som er flink til å engasjere klassen i diskusjoner. Han har også en veldig fin britisk aksent, til forskjell fra hun vi hadde i fjor, som hadde en mye mer amerikansk aksent (min forkjærlighet for britisk engelsk skinner gjennom her, haha). Etter videregående har jeg planer om å ta en bachelor i engelsk i England eller Skottland, noe som gjorde at jeg ble veldig lettet over hvor godt jeg likte engelskspråklig litteratur og kultur.