Wow, artsy tittel…
I dag gjennomførte jeg min siste tentamen som elev ved den videregående skolen, ja egentlig som elev i det hele tatt. Såvidt jeg vet finnes det ikke tentamner på universitetet? Uansett, denne tentamnen var i historie og filosofi, et valgfag jeg nå har tatt over to år og som i grunnen har inspirert meg en del i utforskningen av mine egne filosofiske tanker rundt ting. Og på tentamen i dag føler jeg at jeg fikk formulert meg ganske godt om frihetsbegrepet og hva jeg personlig legger i ordet frihet. Det var nemlig det som var tema for tentamensoppgaven. Jeg skal dog ikke poste hele oppgaven her, for den er fem sider lang og ikke alt er like interessant i forhold til det jeg vil si her. Derfor inkluderer jeg kun den delen der jeg snakker om mine egne tanker, i tillegg til litt utdypning rundt enkelte relevante filosofers tanker. Værsågod:
Hvis jeg skal snakke om hva jeg selv forbinder med frihet, så tenker jeg i første omgang på frihet fra undertrykkelse og utnyttelse. Når jeg hører ordet frihet får jeg assosiasjoner til svulstige begreper som likhet og brorskap; uten tvil noe jeg kan takke den franske revolusjonen for. Jeg mener uansett at det viktigste for et velfungerende samfunn er at alle skal være like overfor loven, og at makten skal gå ut fra folket. Mitt syn på frihet er nok mye påvirket av stoikernes tanker om naturgitte rettigheter. Alle mennesker har en medfødt egenverdi som det er viktig å ta vare på, og dette må gjøres ved at alle skal ha de samme mulighetene til utvikling og utfoldelse. Dersom makten i et samfunn er totalitær eller diktatorisk, virker dette undertrykkende på enkeltmenneskets rett til å kunne utvikle seg på sine egne premisser, noe som igjen vil hemme samfunnsmessig utvikling. Samtidig mener jeg at det bør være statens oppgave å beskytte disse rettighetene hos folket. Uten en styresmakt som kan holde orden i gatene vil det bare ende opp i anarki, og det vil ikke være til gagn for noen.
I forhold til frihetsbegrepet slik det defineres av eksistensialistfilosofene, heller jeg mye mot Sartre og Nietzsche sine ateistiske tanker om enkeltmenneskets ansvar for egen eksistensiell mening og frihetsforvaltning. Jeg har aldri vært noen religiøs person, og tror mer på at vi selv må ta ansvar for å begrunne våre valg av handlinger. For å være litt kynisk, er jeg også enig med Nietzsche i at gudstro kan være et tegn på svakhet hos mennesket. Som sagt ser jeg på det å finne eksistensiell mening som et ansvar hos den enkelte, og det å rømme fra et slikt ansvar er feigt. For øvrig synes jeg også det er en fornærmelse mot naturen hele tiden å fokusere på at det er noe høyere, noe utenfor det jordlige, som er skyld i vår eksistens. Tenk bare på hvor magisk naturen er, som har greid å skape det utrolige mangfoldet av natur og liv som finnes på jorda. Det er etter min mening respektløst ikke å gi den mer kredit for et slikt fantastisk skaperverk.
For å utdype litt for de som ikke er kjent med filosofiene til Sartre og Nietzsche tar jeg med et utdrag fra den delen av oppgaven der jeg snakker om dette:

Det der er hva jeg kaller en bart.
For den tyske filosofen Friedrich Nietzsche er angsten knyttet til tilværelsens meningsløshet. I Den glade vitenskap erklærer han Guds død og sier at dette er noe vi må overvinne. For når han erklærer Gud for død, fjerner han også det tradisjonelle grunnlaget for menneskenes eksistensielle mål og mening. Dermed blir vi sittende igjen med selv å måtte ta ansvaret for å finne mening med livet, og det er dette som ifølge Nietzsche skaper angst. For å få bukt med denne angsten må mennesket være i stand til å erkjenne tilværelsens meningsløshet og kunne leve med det. Religion og gudstro er ifølge Nietzsche bare de “svake” menneskenes flukt fra denne erkjennelsen. Han introduserer oss for et idealmenneske – overmennesket – som er i stand til å ta inn over seg livets meningsløshet uten å oppleve angst og uten å måtte søke trøst og tilflukt i troen på “det hinsidige”.
Den franske filosofen Jean-Paul Sartre snakker kanskje ikke like mye om angst som Nietzsche, men han ser likevel på menneskenes frihet som en tilstand vi er “kastet inn i” og “dømt” til. Han grunngir dette med at vi ikke selv har valgt livet, men at vi allikevel
må forholde oss til omstendighetene rundt oss, og at vi er dømt til å ta ansvar for forvaltningen av vår egen frihet og konsekvensene av våre valg og handlinger. For Sartre handler dette om å ta valg som definerer hvem vi er og hva vi tror på. Vi kan bruke friheten vår til å ta valg som gjør at vi kan overskride de gitte omstendighetene rundt oss og transcendere, som han kaller det. Dette innebærer å leve et autentisk liv, i motsetning til å leve inautentisk. Når vi lever inautentisk, innbiller vi oss at det finnes en mening med livet annet enn den vi selv skaper. På denne måten ligner Sartre sine tanker om frihet en del på tankene til Nietzsche, som også mente at vi selv må ta ansvar for å skape mening med tilværelsen. Mennesker som lever inautentisk flykter ifølge Sartre fra dette ansvaret.
Nå skal det sier at jeg ikke er hundre prosent enig i alt det disse filosofene står for. For eksempel er jeg ikke enig i det ekstreme synet Nietzsche har på at vi skal sette oss selv først og ikke ta hensyn til allmenne verdier som lydighet og rettferdighet (dygder som Nietzsche mener gjør mest skade for de som har dem). Jeg kjenner meg heller ikke helt igjen i dette angstbegrepet som til stadighet dukker opp hos eksistensialistene (den filosofiske retningen man gjerne regner Nietzsche og Sartre under). Det som derimot inspirerer meg er deres syn på frihet og vårt ansvar i forhold til eget liv. Jeg føler egentlig at de oppsummerer det jeg alltid har følt eller tenkt, i tillegg til å inspirere meg til å bygge videre på disse tankene. Forresten sier jeg heller ikke at jeg ikke kan ha respekt for religiøse mennesker, overhodet ikke. Jeg har for eksempel enorm respekt for og er veldig inspirert av den avdøde filologen og forfatteren J. R. R. Tolkien, som var superreligiøs. Bare sånn at det er sagt.
Da jeg opprettet denne bloggen så jeg egentlig for meg at jeg skulle skrive mer innlegg som dette, men jeg har rett og slett ikke greid å formulere noe særlig i forhold til mine filosofiske meninger rundt ting tidligere. Det kan se ut som jeg trenger å være i en presset prøve situasjon for å få ned noe på papiret. Jeg er kanskje for lat til å sette meg ned på egenhånd. Flere ganger har jeg tenkte, “ah, det kan jeg jo skrive om på bloggen min!”, men så har jeg bare ikke greid å formulere meg ordentlig, og så har jeg bare gitt opp. Kanskje vitner dette innlegget om en liten forandring i motsatt retning, men jeg kjenner meg selv for godt til at jeg skal love noe.
Vel, det var egentlig alt jeg ville si her i dag. Takk for meg!